Kinks-show i Halden

Det blir mye folk på scenen under Kinks-showet på Brygga Kulturhus. Her er PicoCanto-koret som også medvirker.

Kinks, slik vi husker dem fra 60-tallet.

I forbindelse med Kinks-showet som går av stabelen i Brygga Kulturhus 17. og 18. september har Roland Nolet skrevet denne artikkelen om gruppen de skal hylle om ca. 14 dager. Det meldes for øvrig om veldig godt billettsalg, så har du tenkt deg dit er det kanskje lurt å bestille billetter nå.

Brødrene Ray og Dave Davies vokste opp i Nord-London på 50-tallet sammen med søstrene sine i et typisk lavere middelklassestrøk. I oppbyggingen etter krigen var livet preget av tradisjoner og trygghet, men det var også i rask endring. Amerikansk kultur ble etterlignet særlig hos de yngre generasjonene i det konservative, engelske samfunnet. Det gjaldt både klær og moter, dans, matvaner, film og ikke minst musikk. Hjemmet til Ray og Dave var fullt av musikk; søstrene hørte på radio, og brødrene klunket på piano og gitar. Og hele familien sang sammen; hver søndag samlet de seg i forstuen.
Som så mange av de første låtene til The Kinks, oppstod You Really Got Me i barndomshjemmet til Ray og Dave. Riffet til You Really Got Me ble komponert spontant en dag Ray satt og spilte piano. Dave likte riffet, tok fram sin nye, elektriske gitar og sa: ”Hey man, you really got me there”. Slik oppstod melodien og tittelen. Teksten til denne låten var grepet av tiden, og var et aldri så lite spark til det normative og dydig-puritanske, engelske samfunnet på begynnelsen av 1960-tallet. Denne låten ble også gjennombruddet for The Kinks. Og mange andre låter fulgte; det ble skrevet og komponert mye i forstuen til familien Davies i den perioden.
Days ble også skrevet hjemme hos familien Davies og i en spesiell anledning. En av Davies-søstrene døde i USA, og etter begravelsen og gravølet hjemme hos familien, skrev Ray en ode til sin søster: ”Thank you for the days, those endless days, those sacred days you gave me, I bless the light that shines on you, believe me…”
Ray Davies er kjent for sine samfunnskritiske tekster, som for eksempel i Dead End Street, hvor han tar for seg bolignøden og arbeidsledigheten i arbeiderstrøkene i London. Hans samfunnskritiske røst kommer også tydelig frem i den litt lakoniske fremstillingen av skattesystemet i Sunny Afternoon og den krasse ironiseringen over det engelske imperiets høydepunkt under dronning Victoria. Med A Well Respected Man retter han et spark mot det konservative overklassesamfunnet. Kritikken mot det konservative samfunnet går som en rød tråd gjennom mange av tekstene hans. Låter som Village Green og Village Green Preservation Society har i seg både menneskekjærlighet og finurlige spark mot det trange, erkekonservative samfunnet.
Ray viser seg også som en stor menneskekjenner, og mange av låtene viser dyp kjærlighet for enkle situasjoner og dagligdagse menneskers liv. Menneskelig innsikt viser han tydelig i låter som Celluloid Heroes, Shangri-La, Waterloo Sunset og Imaginary Man. Ikke minst er hitten Lola kjent; her avmystifiserer han på elegant vis transvestitter og den virkeligheten de levde i, og det på et tidspunkt i historien hvor de færreste torde snakke om annerledeshet.
Ray Davies og The Kinks representerte noe nytt i sin tid og lever videre gjennom tekster og melodier som fremdeles treffer oss.