NÅR ET TRE FALLER I SKOGEN.......
Willy Bakken – bedre kjent som willy b- (med både liten w og b vel å merke! ) var som en malmfuru. En malmfuru er gammel og diger. Målt i livserfaring var willy en aldrende mann og han var særdeles diger – ja innenfor norsk rock og popkultur var han en GIGANT.
Nå har treet falt. willy døde nemlig fredag 23.7.då. Men han ble bare 59 år og slik sett var han ikke noen gammel ”furu”. Allikevel: Det lød gjenklang over hele landet da denne furuen helt plutselig og fullstendig uventet gikk overende. I Aftenposten, Dagbladet, VG og Dagsavisen i siste halvdel av juli kan man finne nekrologer som nærmest konkurrerer i superlativer fra bidragsytere som Fredrik Wandrup, Anders Giæver osv. Betydelige størrelser innenfor vår mangslungne samfunnsjournalistikk. Denne ”unge” mannen må mao. ha utrettet mye... I 70 årene leste jeg alt jeg kunne komme over av norsk og utenlandsk rockelitteratur. I Norge var det EN som utmerket seg innenfor sjangeren: willy b. Det han mente som anmelder i avisen ”Nye Takter” godtok jeg nærmest reservasjonsløst som en evig sannhet. willy b var Norges svar på Chris Welch. ( De som ikke vet hvem Chris Welch er får isåfall søke på nettet....)
I likhet med mine musikkvenner betraktet vi willy b som en guru. Ikke minst hans to-bindsverk: Norge i rock, beat og blues 1955-1971 og1971 – 83 hadde behørig plassert ham i ”førersetet”. Han var i realiteten en uautorisert rockeprofessor. Ingen av oss kjent ham personlig og det var helt utenkelig å skulle ta kontakt med en slik størrelse. Til det trodde vi han var for stor. Helt til 2003. Da utgav jeg en bok jeg kalte Sarpe-pop 1960-70 som i sin enkelhet pretenderte å beskrive Sarpsborgs tidlige pop-historikk. I forordet tillot jeg meg bl.a. å skrive følgende : ”Når det gjelder mer riksdekkende omtaler av denne perioden finnes et spennende oppslagsverk utarbeidet av willy b. Gruppene fra Sarpsborg er imidlertid relativt stemoderlig behandlet, og det er kun The Dynamites og Jan Groth & His Voodoos som blir noen få, kryptiske linjer til del.” Reaksjonen uteble ikke. Få dager etter utgivelsen fikk jeg en telefon fra Grorud: ” Hei! Jeg heter Willy Bakken.” Resten er for meg nærmest uvirkelig. willy b ble nemlig en av mine svært nære venner. Jeg var altså så priviligert at jeg fikk bli personlig venn med en levende legende og et av mine store ungdomsideal. På linje med Bjørn Wirkola feks. .. Min smule kritikk av hans tilsynelatende noe distanserte forhold til Østfold-pop/rock`n tok han tydeligvis til seg, for i min neste bok om samme emne – nå Sarpepop 1970- 90 som ble utgitt i 2005 skrev han et forord som jeg ærlig innrømmer at jeg gråt av glede da jeg leste første gang. Og det stoppet ikke med det: Da Kai ”Popkjelleren” Andersen i Halden i oktober 2009 utgav sitt første bind av Haldens musikkliv i perioden 1950-70 ble forordet igjen utarbeidet av willy b. Både Kai Andersen og jeg er ubeskjedne nok til å betegne det som et kvalitetsstempel og som vi er usigelig stolte over.
I forbindelse med et besøk willy hadde i mitt hjem i Sarpsborg i fjor kom vi inn på et band som utvilsomt kan betegnes som Norges beste heavy-gruppe i 70-årene – nemlig Aunt Mary fra Fredrikstad ( og hvor Greåkers store sønn – Jan Groth – var frontfigur.)Vi var begge skjønt enige om at det var for ille at det ikke var skrevet en egen bok om dette fantastiske rockebandet fra Østfold.
Vi begynte etterhvert å legge planer for hvordan dette best burde organiseres. Som et slags hvileskjær laget Willy en stor artikkel om Aunt Mary i musikkmagasinet Jello Submarine hvor han var redaktør. Dette ble utgitt i mars 2009. Det var særlig trommeslager Ketil Stensvik (”Norges John Bonham”) som fikk mye fokus. Nevnte artikkel var ment som et utgangspunkt for det arbeid som skulle bli nedfelt i et større verk om dette unike bandet.
Samarbeidet med denne på mange måter særdeles originale fyr`n var en sammenhengende inspirasjon. Vi innførte månedlige treff på et bakeri i Oslo hvor det på menyen stod ”Napoleonskake”. Ikke noe spesielt i seg selv, men: willy hadde en usedvanlig stor bart og som dekket hele hans munnparti. Prøv å forestill deg hvordan han så ut under disse ”måltidene”. Det er nemlig umulig å spise Napoleonskake med en så diger bart.. Kostelig!
Så kom sommeren 2010 med feriestart omkring St.Hans. I forkant fikk jeg en melding fra ham om at han hadde smerter i et bein og at han måtte en tur på sykehus. Det hørtes ikke veldig dramatisk ut. Vi avtalte nytt ”Napoleonkakemøte” ultimo juli då.
For 14 dager siden snakket jeg med ham via en dårlig telefonforbindelse i Spania. Han skulle på et rekonvalesenthjem. Og: Når jeg kom hjem fra Spania 2 uker senere skulle vi dra sammen til en musikksjappe i Oslo hvor han skulle kjøpe en ny gitar. Fortsatt ingen alarmerende signaler. Helt til fredag 23.7. Gjennom en bekjent fikk jeg den dagen beskjed om at Willy b var død (!)
Da falt malmfuren. Med et øredøvende brak. Det var – og er - ikke til å tro. Rockere skal liksom ikke dø. Jethro Tull har en låt som heter: ”Too old for rock n roll – too young to die!” willy b var ALTFOR ung til å dø – og han var på ingen måte for gammel for rock n roll. Tvert imot. Han hadde fortsatt så mye ugjort. Bokanmeldelser, konsertanmeldelser i Dagbladet,
konserter med sitt band The willy b review.. Boken om Aunt Mary. Og de daglige turene med bikkja si – Zappa!
Jeg gir min fulle tilslutning til Fredrik Wandrup da han i Dagbladet for 25.7.då. skrev følgende:
”Uoverskuelige kunnskapsmengder går tapt når Willy b ikke lenger er iblandt oss.”
Norge – og ikke minst Østfold – har mistet en juvel.
Jeg forsøker å trøste meg med følgende: ”Evig eies kun det tapte”.
I alle brev ( altså på brevpapir og med frimerke!) jeg fikk fra willy – det ble endel i løpet av de siste tre årene – avsluttet han med følgende: ” Well, that`s it!”
Å anmode om at du skal hvile i fred, kjære willy tror jeg blir helt feil....
Nei. Spell Pretty Things på full guffe, du!
I ærbødighet
Harald Otterstad
Nå har treet falt. willy døde nemlig fredag 23.7.då. Men han ble bare 59 år og slik sett var han ikke noen gammel ”furu”. Allikevel: Det lød gjenklang over hele landet da denne furuen helt plutselig og fullstendig uventet gikk overende. I Aftenposten, Dagbladet, VG og Dagsavisen i siste halvdel av juli kan man finne nekrologer som nærmest konkurrerer i superlativer fra bidragsytere som Fredrik Wandrup, Anders Giæver osv. Betydelige størrelser innenfor vår mangslungne samfunnsjournalistikk. Denne ”unge” mannen må mao. ha utrettet mye... I 70 årene leste jeg alt jeg kunne komme over av norsk og utenlandsk rockelitteratur. I Norge var det EN som utmerket seg innenfor sjangeren: willy b. Det han mente som anmelder i avisen ”Nye Takter” godtok jeg nærmest reservasjonsløst som en evig sannhet. willy b var Norges svar på Chris Welch. ( De som ikke vet hvem Chris Welch er får isåfall søke på nettet....)
I likhet med mine musikkvenner betraktet vi willy b som en guru. Ikke minst hans to-bindsverk: Norge i rock, beat og blues 1955-1971 og1971 – 83 hadde behørig plassert ham i ”førersetet”. Han var i realiteten en uautorisert rockeprofessor. Ingen av oss kjent ham personlig og det var helt utenkelig å skulle ta kontakt med en slik størrelse. Til det trodde vi han var for stor. Helt til 2003. Da utgav jeg en bok jeg kalte Sarpe-pop 1960-70 som i sin enkelhet pretenderte å beskrive Sarpsborgs tidlige pop-historikk. I forordet tillot jeg meg bl.a. å skrive følgende : ”Når det gjelder mer riksdekkende omtaler av denne perioden finnes et spennende oppslagsverk utarbeidet av willy b. Gruppene fra Sarpsborg er imidlertid relativt stemoderlig behandlet, og det er kun The Dynamites og Jan Groth & His Voodoos som blir noen få, kryptiske linjer til del.” Reaksjonen uteble ikke. Få dager etter utgivelsen fikk jeg en telefon fra Grorud: ” Hei! Jeg heter Willy Bakken.” Resten er for meg nærmest uvirkelig. willy b ble nemlig en av mine svært nære venner. Jeg var altså så priviligert at jeg fikk bli personlig venn med en levende legende og et av mine store ungdomsideal. På linje med Bjørn Wirkola feks. .. Min smule kritikk av hans tilsynelatende noe distanserte forhold til Østfold-pop/rock`n tok han tydeligvis til seg, for i min neste bok om samme emne – nå Sarpepop 1970- 90 som ble utgitt i 2005 skrev han et forord som jeg ærlig innrømmer at jeg gråt av glede da jeg leste første gang. Og det stoppet ikke med det: Da Kai ”Popkjelleren” Andersen i Halden i oktober 2009 utgav sitt første bind av Haldens musikkliv i perioden 1950-70 ble forordet igjen utarbeidet av willy b. Både Kai Andersen og jeg er ubeskjedne nok til å betegne det som et kvalitetsstempel og som vi er usigelig stolte over.
I forbindelse med et besøk willy hadde i mitt hjem i Sarpsborg i fjor kom vi inn på et band som utvilsomt kan betegnes som Norges beste heavy-gruppe i 70-årene – nemlig Aunt Mary fra Fredrikstad ( og hvor Greåkers store sønn – Jan Groth – var frontfigur.)Vi var begge skjønt enige om at det var for ille at det ikke var skrevet en egen bok om dette fantastiske rockebandet fra Østfold.
Vi begynte etterhvert å legge planer for hvordan dette best burde organiseres. Som et slags hvileskjær laget Willy en stor artikkel om Aunt Mary i musikkmagasinet Jello Submarine hvor han var redaktør. Dette ble utgitt i mars 2009. Det var særlig trommeslager Ketil Stensvik (”Norges John Bonham”) som fikk mye fokus. Nevnte artikkel var ment som et utgangspunkt for det arbeid som skulle bli nedfelt i et større verk om dette unike bandet.
Samarbeidet med denne på mange måter særdeles originale fyr`n var en sammenhengende inspirasjon. Vi innførte månedlige treff på et bakeri i Oslo hvor det på menyen stod ”Napoleonskake”. Ikke noe spesielt i seg selv, men: willy hadde en usedvanlig stor bart og som dekket hele hans munnparti. Prøv å forestill deg hvordan han så ut under disse ”måltidene”. Det er nemlig umulig å spise Napoleonskake med en så diger bart.. Kostelig!
Så kom sommeren 2010 med feriestart omkring St.Hans. I forkant fikk jeg en melding fra ham om at han hadde smerter i et bein og at han måtte en tur på sykehus. Det hørtes ikke veldig dramatisk ut. Vi avtalte nytt ”Napoleonkakemøte” ultimo juli då.
For 14 dager siden snakket jeg med ham via en dårlig telefonforbindelse i Spania. Han skulle på et rekonvalesenthjem. Og: Når jeg kom hjem fra Spania 2 uker senere skulle vi dra sammen til en musikksjappe i Oslo hvor han skulle kjøpe en ny gitar. Fortsatt ingen alarmerende signaler. Helt til fredag 23.7. Gjennom en bekjent fikk jeg den dagen beskjed om at Willy b var død (!)
Da falt malmfuren. Med et øredøvende brak. Det var – og er - ikke til å tro. Rockere skal liksom ikke dø. Jethro Tull har en låt som heter: ”Too old for rock n roll – too young to die!” willy b var ALTFOR ung til å dø – og han var på ingen måte for gammel for rock n roll. Tvert imot. Han hadde fortsatt så mye ugjort. Bokanmeldelser, konsertanmeldelser i Dagbladet,
konserter med sitt band The willy b review.. Boken om Aunt Mary. Og de daglige turene med bikkja si – Zappa!
Jeg gir min fulle tilslutning til Fredrik Wandrup da han i Dagbladet for 25.7.då. skrev følgende:
”Uoverskuelige kunnskapsmengder går tapt når Willy b ikke lenger er iblandt oss.”
Norge – og ikke minst Østfold – har mistet en juvel.
Jeg forsøker å trøste meg med følgende: ”Evig eies kun det tapte”.
I alle brev ( altså på brevpapir og med frimerke!) jeg fikk fra willy – det ble endel i løpet av de siste tre årene – avsluttet han med følgende: ” Well, that`s it!”
Å anmode om at du skal hvile i fred, kjære willy tror jeg blir helt feil....
Nei. Spell Pretty Things på full guffe, du!
I ærbødighet
Harald Otterstad
publisert av Kai Andersen kl 1:22 PM
0 Kommentarer:
Post a Comment
<< Home